Eva Løveid Mølsters jubileumstale til Tidsskriftforeningen

Øyloffing og honningduggdrømmer

Hva er et godt tidsskrift? Det er med dette spørsmålet historien om Norsk tidsskriftforening begynner. Det er vår søken etter svaret på dette spørsmålet Tidsskriftforeningen dreier seg om i den daglige driften. Godt plantet i kvalitetsbegrepet ligger fremtidsdrømmen. Når vi higer ette å bli bedre søker vi samtidig etter vår egen identitet. For i adjektivet «godt» ligger drømmen om det perfekte tidsskrift. Men vi finner også noe annet; adjektivet «godt» ville være overflødig og meningsløst dersom det kun fantes ett tidsskrift i hele verden.

Hva var det som gjorde at flere enkeltstående og ensomme tidsskrifter valgte å gå sammen i et fellesskap for ti år siden? Jeg var med både i kulissene og på scenen i 2003 og dette er min versjon:

Tidlig på 2000-tallet var det to tydelig velfungerende tidsskrifter som tok og fikk mye plass i allmennheten. Samlagets Syn og Segn og Aschehougs Samtiden, drevet frem av henholdsvis Hilde Sandvik og Knut Olav Åmås, var begge med på å skape debatter, de fikk trykket deler av artiklene sine i de store, landsdekkende avisene, de hadde økende abonnementstall, bibliotekene tok lesereksemplarer ut av hyllene og stilte dem frem. Begge tidsskriftene hadde solide forlag i ryggen og lønnede og velfungerende redaksjoner som var med på å synliggjøre og nettopp dyrke frem skribentene. Det var til og med slik at redaktørene klarte å skape en tilnærmet kjendisstatus som få i denne bransjen kan sammenligne seg med. Sandvik og Åmås var tidsskriftverdenens kronte dronning og konge.

 

De to redaktørenes status førte tidsskriftene inn i en verden som var hakket mer pikant enn forlagsbransjen. Tidsskriftsartikler ble debattert i P2, tidsskriftskribenter fikk plass i godstolene under NRKs sommerprogrammer og Samtiden vant festduellen i 2004 mot Elles sommerfest, av datidens ledende kulturavis, Dagbladet. Åmås og Sandvik åpnet dører og utvidet feltet for sine tidsskrifter, men lot døra stå åpen for resten av bransjen. Hvorfor dette skjedde kan vi vel bare spekulere i. Solidaritet og fellesskapsfølelse, takknemmelighet og godhet er kanskje selvsagte stikkord, men det er klart at når du er god vil du gjerne konkurrere, og da er det ekstra gøy om konkurrentene dine er konkurransedyktige.

 

Tidlig på våren 2003 ble det holdt et møte på et relativt anonymt møterom i Aschehougs lokaler, initiert av Samtidens Åmås og Syn og Segns Sandvik. På den tiden var jeg redaksjonssekretær i det samlokaliserte Universitetsforlagets Nytt Norsk Tidsskrift og fikk dermed den selvsagte oppgaven å fikse glass og karafler med vann til møtedeltagerne. Mesteparten av møtet gikk med på å vente på noen som ikke kom, deretter leste Åmås opp et godt forberedt saksdokument som vi alle var kjent med på forhånd, og etter møtet var det blitt vedtatt at vi sammen skulle starte Norsk tidsskriftforening. Og hva var vel mer naturlig enn å la Nytt Norsk Tidsskrift ved undertegnede forfatte søknaden til Norsk kulturråd om oppstartsstøtte til foreningen vår?

 

Mens vi drev og ventet på svar fra Kulturrådet, kan jeg huske jeg møtte på en av de mange flotte og akk så erfarne forlagsredaktørene, i de lange og trange Aschehoug-gangene. Han begynte med å gratulere meg, og oss, med nystartet forening. Han hadde tydeligvis fått det med seg. Kanskje var det notisen som hadde stått i Klassekampen, eller så var det vel bare de lydgjennomtrengelige veggene i forlagshuset. Jeg ble glad og stolt og sa at snart får vi positivt svar fra Kulturrådet og da skal du se at vi får schwung på alle tidsskriftene våre, og da er det bare ikke grenser for alt vi kan utrette og … Han smilte mildt og sukket liksom trøstende mens han kunne fortelle at han selv hadde vært med å starte tidsskriftforeningen for mange herrans år siden og de var fulle av overmot og drømmer og neimen om de levde et sekund lenger enn den treårige oppstartsstøtten fra Kulturrådet rakk. Nei, ikke for å skuffe meg altså, men sånn er det med kulturen og markedet. Ikke lenge etter dette kom det positive svaret fra Kulturrådet, og eventyret var i gang – igjen.

 

I en blomstrende tidsskriftflora gror det frem et hav av litterære perler og skapes bråter med debatter. Som en nyutsprungen vårskog skiller ut et hav av honningdugg etter flittige bladlus og andre plantesugere. En levende tidsskriftbransje avler levende tidsskrifter og nysgjerrige lesere. Det var det vi drømte om da, mens vi bygget opp foreningen vår på statsstøtte og haugevis med gratisarbeid. I 2004 var jeg redaksjonssekretær i Samtiden og tok ved Tidsskriftforeningens Årsmøte over som leder etter Knut Olav Åmås. Styret den gang bestod av Syn og Segns Hilde Sandvik, Vinduets Janike Kampevold Larsen, Konturs Jan Egil Norvik, Vrengs Åse Brandvold, Utflukts Mina Nærland, Filologens Grete Danielsen og et «nytt, foreløpig navnløst feministisk tidsskrift» ved Martine Aurdal.

 

Slik jeg husker det hadde vi tre hovedsaker, som etter hvert ble til fire. Den første var å skape det fellesskapet vi drømte om, få med alle norske kulturtidsskrifter. Den største utfordringen her var at de aller fleste av oss var drevet på kunnskap, entusiasme og gratisarbeid. Hvem hadde tid til å sette av enda mer tid og kunnskap og entusiasme for enda mer gratisarbeid? Den andre store saken vår var å søke videre støtte fra Kulturrådet og å unngå den skumle 3årsforbannelsen. Utfordringen her var selvfølgelig at det var begrenset med eksterne midler, gitt at oppstartsstøtten fra Kulturrådet kun ville holde i tre år. Den tredje saken var å få en fast plass i Litteraturhuset som var under planlegging. Her hadde Åmås lobbet hardt før han gikk av som leder, så Aslak Sira Myhre så det som den mest naturlige ting i verden å gi rom for og til tidsskriftene og for tidsskriftredaksjonene i landets første litteraturhus.

 

Etter hvert vokste også ønsket om å få til en innkjøpsordning for tidsskrifter til bibliotekene. Byråkratene i kulturetaten ga oss hint og råd, mens kulturpolitikerne snakket med alle de språkene de behersket at dette var en langt fra sexy sak og hvordan i all verden skulle dette få dem inn i rampeskyggen til Trond Giske. Det tok også en hel statsrådsperiode før innkjøpssaken var i boks.

 

Vi begynte som en mengde små øyer som på hvert vårt vis styrte med vårt. Vi var prisgitt vår egen innsats selv om vi kjempet om de samme tingene, for vi var ikke en samlet stemme utad. Først var Tidsskriftforeningen en slags øyhopper på Interrail-billett. Billig, enkelt og rettferdig. Daværende tidsskriftfoordinator, Christian Boe Astrup, hadde mange og lange telefonsamtaler med små og mindre tidsskriftredaksjoner for å «samle flokken» og drive med det vi alltid og hele tiden driver med, uansett agenda, opplæring og profesjonalisering – det som i dag heter «Tidsskriftsskolen».

 

I dag har Norsk tidsskriftforening drevet med øyloffing og invitert til blomsterengsfester i 10 år. Da snakker vi om å bryte den berømte 3årsforbannelsen 3 ganger og mer til. Dagens tidsskriftsflora består av mange gode tidsskrifter som alle fortsetter å strekke seg etter å bli bedre, og når drømmen for noen går i oppfyllelse, som for Vagant og Numer i kveld, så gror det frem nye drømmer. For gode tidsskrifter blikker ut over seg selv og innser at en blomstrende tidsskriftsflora er selve forutsetningen for å kunne fortsette å leve godt.

 

Gratulerer med 10 år alle sammen! Og skål for de 10 neste!

 

Eva Løveid Mølster
Avdelingsleder NISS Høyskole, visuell kunst
Leder for Tidsskriftforeningen 2004-2007

 

Kilder: Mine opplevelser, slik jeg husker dem; Siri Lindstad: «Tidsskriftene på offensiven», Klassekampen, 19. mai 2004; Styret i Norsk tidsskriftforening: «En smalere offentlighet», debattinnlegg i Dagbladet, 24. august 2006; Eva Løveid Mølster: «Tidsskriftene trues», debattinnlegg i Aftenposten, 2. oktober 2006

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.