Vigdis Moe Skarsteins åpningstale

Å skrive i tida vil alltid være moderne – så lenge kvaliteten styrer uavhengig av format

I Nasjonalbiblioteket – har vi ca 200 tonn norske tidsskrifter liggende i fjellet i Mo i Rana. I tillegg har vi ca 200 tonn utenlandske tidsskrifter i Nasjonalbibliotekets depotbibliotek som betjener alle norske bibliotek. Jeg står med andre ord her med en autoritet på 400 tonn tidsskrifter i ryggen og går ut fra at det er denne autoriteten som har gitt meg den store ære å åpne denne tidsskriftdagen.

De 200 norske tonnene er tidsskrifter Nasjonalbiblioteket har mottatt etter 1990. Det sier ikke bare noe om tyngden av tidsskrifter i Nasjonalbiblioteket, det sier også noe om tyngden av tidsskrifter i norsk kulturarv – både historisk og i samtid, for ikke å si: i sann tid som det heter i vårt digitale samfunn.

Den observante har selvfølgelig merket at jeg nå har gått over fra å snakke om tyngden som noe fysisk og gjør den til et bilde, en metafor, for den kulturelle, intellektuelle, samfunnsmessige betydningen tidsskrifter har og har hatt i det norske kunnskapssamfunnet. Nordmenn er et skrivende og lesende folk. Det viser alle undersøkelser – og vi kan altså med tyngde si at vi skriver i tida, ytrer oss i et stort mangfold.

Disse ytringer ønsker vi som samfunn å ta vare på for ettertida. Pliktavleveringsloven (ta det med ro, jeg skal ikke begynne å preke jus og regler på en lørdag) - pålegger alle som gir ut tidsskrifter å levere utgivelsene løpende til Nasjonalbiblioteket slik at vi tar vare på dem i et 1000 års perspektiv. Vi gir utgivere og skribenter evig liv. Dere! Å synliggjøre innholdet gir selvfølgelig større autoritet enn tonnene som sådan. For det dreier seg om kunnskap – og om innhold. Det viser også alle tema som er satt på dagsorden på denne Tidsskriftdagen.

Men: stadig oftere ikke bare overveldes vi bokstavelig av tidsskrifter, vi som jobber med å samle inn og ta vare på løpende publikasjoner i Nasjonalbiblioteket. Vi bokstavelig talt overdynges av kunnskap og uttrykk i tredimensjonal form. Vi bokstavelig talt baner oss veg gjennom diverse vedlegg (tror summen av vedlegg er større enn antallet utgivelser) av tilbud på alt det vi ikke behøver, av leker, godterier, parfyme - for å komme inn til kjernen; selve artiklene. Dersom vi inkluderer ukeblad og populære fagblad i definisjonen av tidskrifter, og det bør vi jo fordi tidsskrift er løpende publikasjoner som gis ut med regelmessige mellomrom (riktignok hvor innholdet gjerne er av faglig eller vitenskapelig art). Alt som henger fast eller løst i tidskriftene – er dokumentasjon for ettertida om vår identitet. Det er en viktig del av generering av kunnskap å vite hvordan vi utvikler og gir ut tidsskrifter. Da teller både innhold, sidetall, lukt og smak.

Men for å detaljere denne tyngden av tidsskrifter: I dag gis det ut 11000 løpende titler i Norge, alt fra vitenskapelige tidsskrifter til menighetsblad. Historisk opererer vi med et titteltall på noe over 40000 titler totalt i Norge.

Utviklingen både i antall og type tidsskrifter synes å være relativt konstant. Antall hefter går ned, det vil si det utgis færre utgaver pr. år av enkelte titler. Det er interessant og imponerende at en greier å opprettholde et mangfold selv når økonomien presser på antall utgivelser.

Tidsskrifter som fenomen (kan man si det?) har en lang historie. En regner at de første tidsskriftene i Europa kom på 1600 tallet og Norge og Norden var relativt tidlig ute. 

En tror at det første norske tidsskrift var Aggershusiske Acters første quartaels summariske beskriffelse paa nerverende, aar 1644. ( Aftryk af Originalen ligger i det kgl. Bibliothek) Jeg skal ikke holde noe historisk foredrag, men vil nevne noen flere titler fra vår tidlige tidsskrifthistorie, fordi de av fagfolk med en autoritet som står meg nær, vurderes som tvilsomme - og litt lettsindig tvilsomhet bør vi jo ha i alt alvoret.:

Petter Povelsen Nørvigs utgivelse ”Ridende Mercurius” utgitt i Bergen 1721 eller 1722 blir sammen med den Aggershusiske som jeg alt har nevnt, karakterisert som ”tvilsomme forløpere for vår periodiske presse”. Det skrev overbibliotekar Harald L. Tveteraas i forordet til 1940-utgaven av den norske tidsskriftbibliografien. At han ikke begrunner denne tvilsomheten, gir rom for vår fantasi…og jeg skal ikke dempe andres med å dele min.

Først med tidsskriftene som kom på 1760-tallet ble det mer svung over sakene, sier Tveteraas: ” Først med biskop Fr.Nannestads ”Ugentlige afhandlinger (1760-61) ble en sammenhengende, organisk tidsskrift-litteratur innledet her i landet”. Lurer på hvor organisk han hadde villet definere dagens flyktige medier. Ridende Mercurius appellerer imidlertid mer til min fantasi og poetiske sans enn  kvartalsvise acter.  I 1761 kom Trondhiemske samlinger. En kan trygt si at alle de store byene var representert i vår tidlige tidsskrifthistorie, men vi vet at det har endret seg, noe som bl.a. vises her i dag ved markering av tidsskriftjubileer.

Selv om det er vanskelig å bedømme salig Tveteraas’ vurdering, våger jeg å si at en viktigere endring for tidsskrift-litteraturens historie enn den han observerte, er overgangen fra det trykte til det digitale, det elektroniske.  I følge NATI-basen finnes i dag ca 5000 søkbare elektroniske tidsskrifter og aviser. Da er ikke årsberetningene med. Det elektroniske gir effektiv tilgang.  Effektivitet er kvalitet. Det søkbare, interaktiviteten, sann tid, de sosiale mediers grunnlag for diskusjon, dialog og mangfold er spennende. Men det kan også føre til eksklusivitet blant interessegrupper, spesialisering på bekostning av det allmenne, utfordring i forhold til rettigheter. Dette er spennende spørsmål som vi må diskutere løpende, men det er et eget foredrag som ikke kan rommes i en åpningstale. Jeg må bare føye til spørsmålet om open access, spesielt knyttet til vitenskapelige tidsskrifter. Jeg kan ikke komme tilbake til mitt heimemiljø uten å ha nevnt det.

Vi må heller ikke glømme det trykte som ennå ikke er digitalt, både historisk og i den overgangstida vi nå er i.  Her kommer atter Nasjonalbiblioteket inn. Vi gir tilgang til historien, til skrift i tida, både digitalt og trykt, integrert gjennom at vi digitaliserer eldre utgaver og titler. Det er viktig for kunnskapshistorien og kunnskapsgenereringen at også eldre tidsskrifter er søkbare i samme base som nye. I den systematiske digitaliseringen Nasjonalbiblioteket gjør for bevaring, er vi nå kommet til å lage en løype for tidsskrifter. Vi starter med noen ulike typer for å få erfaring med måten å gjøre det på. Her er noen eksempel på mangfoldet i dette: Historisk tidsskrift, Forbrukerrapporten, Tidsskrift for den norske legeforening, Tidsskrift for den norske psykologiforening, Årbøkene til den norske turistforening, et utvalg adressebøker,1700-tallstidskrifter.

Før sa vi alltid at det nyeste har aldri rukket å komme i bokform. At det var en av grunnene til at tidsskrifter er viktige. I dag kommer bøker ofte like raskt som tidsskrifter. De fungerer også som debattinnlegg, er ofte polemiske. Bortsett fra avartene, som en alltid har i alle genre og format, ser vi både cross-overs og genreutvikling. Noen vil kanskje si formatforvirring? Grensene endres – eller viskes ut i det digitale. Det er i seg selv uvesentlig. Det vesentlige er at innholdet er meningsbærende, at form og innhold til sammen er fruktbart, at vi fremdeles har periodiske publikasjoner fysisk eller digitalt som legger til rette for at vi ytrer oss, tenker, skriver i tida – i det offentlige rom.

Jeg tror denne dagen vil være en inspirasjon til å fortsette å skrive i tida og ønsker oss alle lykke til med det - og en god dag.

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.