Audun Lindholms takketale ved utdelingen av Årets tidsskrift 2013

Kjære jury, kjære kolleger, kjære jubilanter,
mange av nåtidens mest ilske debatter dreier seg om endringer i offentligheten, og i fellesskapene offentligheten henvender seg til. Nasjonalstatenes offentligheter oppsto som kjent i den borgerlige tidsalder, der litterære diskusjonsfellesskap litt etter litt dannet mønstre for politiske samfunn. Litterære klassikere ble mobilisert til å danne nasjonene. I 2013 frembringer litteraturen bare i marginalt omfang denne slags politiske og kulturelle synteser. Hva blir da tidsskriftenes plass? La meg gå en liten omvei – via forrige århundrets største massemedium, spillefilmen.

Det tilhører sjeldenhetene at redaktørgjerningen blir portrettert i spillefilms form. Riktignok er Citizen Kane en av filmhistoriens store prestasjoner, med sin fremstilling av en ambisiøs redaktørs rise and fall og stadig mer høytropende typografiske varianter som slynges mot tilskuerne, roterende som fra en svimmel trykkpresse. I de senere årene har Hollywood også gitt oss The Devil Wears Prada, der en idealistisk praktikant møter en flamboyant-arrogant redaktør i Meryl Streeps høyhælte skikkelse. Men jeg tør gjette på at verken Orson Welles’ odyssé om avismagnatens ekspanderende virke eller scener fra motemagasinenes streben etter den perfekte fotoserien, snakker direkte til særlig mange som sitter her i dag, og hva vi i vår daglige dont forstår med redaktørrollen.

Heldigvis finnes også de filmene som berører hva det moderne litterære og allmennkulturelle tidsskriftet kan være. I januar hadde Hannah Arendt premiere, en fransk-tysk-luxemburgsk samproduksjon regissert av Margarethe von Trotta, som tar for seg Hannah Arendts essay om rettsaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem. Mange kjenner dette essayet i bokform – i filmen blir det på alle mulige måter vektlagt at teksten først ble trykket som en artikkelserie i The New Yorker. Margarethe von Trottas film må kunne kalles en hyllest til tankekraften, idet Arendt fremstår som midtpunktet i en flerspråklig krets av filosofer, kulturkritikere og forfattere, deriblant Hans Jonas og Mary McCarthy. Vi har å gjøre med en firespråklig film – det blir snakket tysk, amerikansk, hebraisk og fransk, gjerne i samme scene – som dreier seg om det trykte ordets evne til å bevege. Ikke bare kile kollektivets kropp av følelser, men til å flytte tenkemåter og verdensforståelser.

Hvordan lager man en film om tenkning og skriving? Store deler av Hanna Arendt viser hovedpersonen idet hun ligger på en divan og røyker, eller sitter i et presserom og lytter til rettsakens gang – også der røyker hun, sigarett etter sigarett. For henne er det i denne kontemplative tilstanden det mest avgjørende skjer. For tilskueren er filmens dramatikk snarere henlagt til redaksjonslokalene.

Denne spenningen mellom beundring og avvisning går gjennom hele filmen, der vi følger Arendts kamp for å skrive en betenkning over rettsaken, og reaksjonene da det hun kommer frem til endelig står på trykk. I en viss forstand får den skeptiske redaktøren rett.Philosophers don’t make deadlines. Rettsaken begynte i april 1961; Arendts serie på fem artikler ble publisert to år senere. Når artikkelen endelig er klar til å bli redigert, ser vi sjefredaktøren på besøk i Arendts bibliotek, og vi får noen ubetalelige replikkvekslinger. Blant annet spør han henne om hun er klar over at de fleste av magasinets lesere ikke behersker gresk. Svaret: «They should learn.»

I senere scener kaster studenter seg henrykt over stadig nye utgaver avThe New Yorker, mens tidligere venner kaster magasinet fra seg i vrede. Ifølge kritikerne skal Arendt ligge under for «the perversity of brilliance». «That’s Hannah Arendt, all arrogance and no feeling.» Noen omtaler essayet hennes som et «bisart forsvar for Adolf Eichmann». Svaret: «I refuse to explain myself to the dimwitz.» Overalt hvor essayet om ondskapens banalitet finner sin vei ut til leserne, følger en summing av diskuterende stemmer etter.

Når jeg nevner denne spillefilmen om dette kanoniserte essayet, er det ikke for å antyde selvrosende analogier, hvor jeg påstår at norske tidsskriftskribenter idag kan måle seg med Hannah Arendt i intelligens og stilsans, eller atVaganthar stort til felles medThe New Yorker –det amerikanske bladet har tross alt vært en opplagsvinner gjennom snart 90 år –, eller at de viktigste spørsmålene i dagens Skandinavia kan jamføres med hennes analyser av jødeutslettelsenes byråkratiske logikk. Hensikten er heller å vektlegge noen forbilledlige trekk ved Arendts skrivemåte, som kan være verdt å løfte frem for norske tidsskriftredaktører av i dag.

De sterke reaksjonene bunner blant annet i at hun nekter å uttale seg på vegne av den gruppen hun antas å tilhøre, det jødiske folket, og i at hun insisterer på en analytisk skrivemåte, uten moralsk harme, men med desto større historisk vingespenn. Noe av det som gjør Arendts essay om Eichmann så vanskelig å forholde seg til for datidensNew Yorker-lesere, er at det ikke er skrevet for å fremme visse posisjoner eller fordømme noen. Målsetningen er simpelthen: å forstå. Hanna Arendt lot suverent være å snakke noens sak, hun søkte heller innsikt i saken. Teksten er et eksempel på en type essayistikk som, med den tyske filosofens Peter Sloterdijks formulering om det humanistiske idealet, «former mennesket gjennom den neddempede lesningen som oppdrar til å holde dommen tilbake og åpne øret».

De sterke reaksjonene på essayet om Eichmann gjør tydelig en av skriftkulturens spilleregler: Avsenderne kan ikke forutse sine mottakere, og bør kanskje heller ikke gjøre det. Et offentlig essay er et brev, en invitasjon til medtenkning, stilet til hvem som helst, med usikkert utfall.

Like fullt snakker mange som om leserne er det mest forutsigbare i verden. Etter at de nasjonale prosjektene har tapt prestisje, sirkler litteraturens voktere i stedet rundt spørsmål om bredde, tilgjengelighet og salgbarhet. Den i utgangspunktet maktkritiske sosiologien har levert stadig nye begreper og modeller som har latt seg omsette til redskaper for målgruppetenkning, og i dag blir en ytrings gjennomslag målt i hvordan den har lyktes med å skape følelsesbølger blant leserne, sporbart i antallet klikk, delinger oglikes.

Selv om vi alle er glade i våre trofaste lesere, kan det være på sin plass å spørre seg om hva som skjer med en tekst idet man innreflekterer en tenkt mottaker, som dermed uvilkårlig vil definere premissene for hva som sies. Hva skjer med den uavhengige, frimodige ytringen i et slikt klima? Alexis de Tocqueville skrev i et bekymret øyeblikk om demokratiet at det ville kunne komme til å la majoriteten trekke en sluttet sirkel rundt menneskenes tanker. Ideen om leseren som forbruker står i fare for å gi ham rett.

Derfor kan det være verdt å huske på at noen tekster, som Arendts føljetongessay iThe New Yorker, blir skrevet først og fremst for å forsøke åforstået fenomen eller et idékompleks, heller enn for å bidra til meneriet eller medienes opphisselsesmaskineri. Ja, kanskje er det slike tekster som er de egentlig demokratiske ytringene? De som insisterer på at alle mennesker er født nysgjerrige, at vi fra naturens side er vitebegjærlige og søker forståelse?

Noen må i så fall ta på seg oppgaven med å appellere til dette instinktet, også utenfor skolene og universitetsinstitusjonene. Ikke minst derfor er jeg glad for at juryen har vektlagt atVaganter et tidsskrift med «mye pasjon». Jeg velger å tolke dette ikke som lidenskapen til en part i en konflikt, men som en anerkjennelse av redaksjonens forsøk på å få det til (som danskene sier)å gå ild i leseren. Gjennom begeistring å få leserne til å strekke seg lenger: La dem få kjenne suget inn i forståelsen, ut i verden, opp i høyden.

Takk til juryen og Tidsskriftforeningen for prisen. Og gratulerer til alle bladets skribenter, lesere, redaktører, designere og forlagskontakter.Vaganter deres verk.

I en tidlig scene skriver Arendt et brev til The New Yorker: Hun akter å være til stede under rettsaken mot Adolf Eichmann, og tilbyr magasinet å trykke det hun vil skrive om den. Ganske raskt er kameraet flue på veggen på et kontor i New York, der tre redaktører er samlet for å diskutere tilbudet. Den ene omtaler henne som et geni, den andre med ærefrykt, den tredje føyser tilbudet vekk: «Who is she to be offering? She should be begging to write for The New Yorker, just like everyone else. Philosophers don’t make deadlines.»