Først på nett – deretter papir

 - Hva er hovudsatsinga til din publikasjon framover?

- Vi legger for tiden siste hånd på den fornyede papirutgaven vår. Den lanseres i januar 2024. Samtidig går vi ned fra 18 til 15 utgaver i året. Målet er å skille papirutgaven enda tydeligere fra nettversjonen av Tidsskriftet – å gjøre den enda mer tydelig "papirete" og eksklusiv. Vi endrer den for å kunne bevare den. Samtidig fortsetter vi det evige arbeidet med å bli enda bedre på nett, og vi er i gang med et prosjekt for å i enda større grad tiltrekke oss studenter og unge leger som både lesere og forfattere.

- Hva er du mest stolt av at din redaksjon har lykkes med de siste åra?

- Jeg mener at vi under pandemien lyktes med ambisjonen om å være Norges viktigste myndighetsuavhengige formidler av kvalitetssikret medisinsk informasjon og forskning om korona. Vi bygget i stor grad om våre interne rutiner for å kunne publisere både original forskning og annet stoff raskest mulig uten å fire på kvalitetskravene, vi samarbeidet med sentrale fagmiljøer og hentet aktivt inn artikler. Til sammen publiserte vi over 400 koronarelaterte artikler under pandemien. Flere av dem har også blitt mye sitert internasjonalt.

- Hva vet dere om leserne deres?

- Papirutgaven sendes til om lag 94% av alle norske leger. Disse er kjerneleserne våre. Leserundersøkelser viser at over 90% av dem leser Tidsskriftet. På nett vet vi langt mindre. Siden alle våre artikler ligger åpent ute uten innlogging, gratis å lese for alle, har vi få måter å vite hvem som står bak våre noe over 10 millioner årlige sidevisninger. De fleste av våre forskningsartikler oversettes til engelsk. I fjor hadde de engelske oversettelsene om lag 1 million besøk. De aller fleste av disse er fra andre land enn Norge. Interessant nok viser våre leserundersøkelser at unge norske leger og studenter leser, og foretrekker, papirutgaven i minst like stor grad som eldre leger.

- Hva er den beste måten å markedsføre tidsskriftet på, etter deres erfaring?

- Vi er privilegerte i den forstand at siden vi også er et medlemstidsskrift, behøver vi ikke å bekymre oss for å ha flest mulig abonnenter. Alle norske leger kjenner Tidsskriftet. Men desto viktigere er det at vi hele tiden jobber for at de faktisk også leser det. Vi forsøker å være mye ute blant legene, både for å fremsnakke Tidsskriftet og for å få tilbakemeldinger. Nyhetsbrevet vårt har en høy åpningsfrekvens, og er viktig for å øke lesingen. Vi forsøker også å øke synligheten ved å være til stede på mange flater og kanaler både i tekst, bilde og lyd for å bli en naturlig del av hverdagen til flest mulig leger.

- Hvordan prioriterer dere mellom papir og nett, og hva har endra seg med digitaliseringa?

- Vår primære publiseringskanal er nett. Det har vært en gradvis overgang helt fra vi kom på nett i 1996, der vi i økende grad har gått over til "nett først". Nå kommer alt først på nett, med daglig publisering. Andre veien har det gått saktere. I økende grad har vi følt at papirutgaven utgjør en kopi av alt som har skjedd på nett siden sist. Det er derfor vi nå endrer papirutgaven til et, forhåpentlig, mer selvstendig produkt.

- Hva bør politikerne ta tak i på tidsskriftfeltet?

- Det må bli en økt politisk forståelse for viktigheten av en variert og rik tidsskriftflora. Nyhetsmediene blir stadig kjappere og mer klikkdrevet. Tidsskriftene står for en annen måte å lese på, for analyse, tyngde, fordypning, kunnskap og kulturbæring. Det blir bare viktigere og viktigere jo raskere og mer overflatisk den øvrige mediestrømmen blir. Derfor må det politisk legges til rette for at det er mulig å drive både smale og bredere ikke-kommersielle tidsskrifter i Norge.

- Hva er den største utfordringa for deg som redaktør nå?

Det er mye det samme som for mange tidsskriftredaktører, tror jeg. Noen stikkord: Økonomi, leserlojalitet, nett versus papir, kunstig intelligens og Google-algoritmenes kvelertak.

- Hva ville du gjort med tidsskriftet om du fikk ti millioner kroner?

Laget en kjempefest for alle våre dyktige og dedikerte medarbeidere. For den summen kunne vi ha invitert med oss alle forfattere, fagfeller og eksterne medarbeidere også. Tidsskriftet er nemlig en svær dugnad blant norske leger. Om det ble noen penger igjen, ville jeg ha brukt dem på å videreutvikle prosjektene vi allerede har i gang for å sikre fremtidens inntekter til Tidsskriftet.

Are Brean foto: Espen Sturlason