Maktkritisk fra feministiske teologer

- I møte med nye temaer spør vi: Hvem har makt her, hvilke stemmer fremmes, hvilke er usynlige? Hvilke strukturer i kirke og samfunn er undertrykkende, og hvordan kan teologien bidra med frigjørende ansatser, sier Christine Henriksen Aarflot, redaktør i St. Sunniva. 

- Hva er hovedsatsingen til tidsskriftet St. Sunniva framover?

- St. Sunniva er Nordens eneste feministteologiske tidsskrift. Teologi har opp gjennom historien vært mannsdominert og patriarkalsk. St. Sunniva springer ut av Norsk kvinnelig teologforening, som i flere tiår har talt kvinnelige prester og teologers sak, og er derfor en viktig motsats til dette.

Vi har de siste årene jobbet ut fra en forståelse av feministteologi som maktkritisk. Vi anlegger et maktkritisk blikk på teologiske temaer og tradisjoner, eller bruker teologien til å belyse allmenne temaer fra et mer maktkritisk perspektiv. I nummer 1-23 Morskap, satte vi for eksempel det (teologisk sett) svært underbelyste temaet «morskap» som tema på dagsorden. Morskap er noe som definerer kvinner og forventninger til oss - uavhengig av om vi får barn eller ikke. Hvordan kan vi så tenke teologisk rundt for eksempel barnløshet, å miste barn, å få barn med funksjonsnedsettelser og så videre? Her var det tydelig at vi traff en nerve hos leserne våre. 

Fordi vi jobber feministteologisk, har vi alltid med oss spørsmål om makt og representasjon inn i redaksjonsarbeidet. I møte med nye temaer spør vi: Hvem har makt her, hvilke stemmer fremmes, hvilke er usynlige? Hvilke strukturer i kirke og samfunn er undertrykkende, og hvordan kan teologien bidra med frigjørende ansatser? For et år siden slapp vi et temanummer om klima (2-22 Klima). Kanskje er det ikke et tema man umiddelbart tenker er feministteologisk, men sannheten er at klimakrisen er en interseksjonell krise. Som vi skrev da: Klimakrisen rammer demokrati, menneskerettigheter, kvinners rettigheter, og etniske og seksuelle minoriteters rettigheter. I redaksjonen tenkte vi at dersom teologien skal kunne fungere som livstolkning og være frigjørende, er det avgjørende at den går i dialog med dette. 

For øyeblikket jobber vi med et temanummer med arbeidstittel «Patriarkatet». Dette er jo et uttrykk som ofte brukes, men som samtidig kan oppleves ganske vagt. Vi gleder oss til å utdype og utforske hva patriarkatet kan være og innebærer.

Fordi vi er opptatt av hvilke stemmer som høres, jobber redaksjonen kontinuerlig med å gi stemme til både nye og etablerte forfattere. Slik skaper vi en arena der også nye stemmer kan utvikles. Samtidig er St. Sunniva et tidsskrift der det i hovedsak (om ikke utelukkende) er kvinner som oppmuntres til å skrive. Vi håper dermed å kunne være en viktig motsats til utgivelser der menn oftere enn kvinner takker ja til å skrive. Jeg har inntrykk av at kvinner lettere takker ja til å skrive hos oss fordi de vet det er de som i hovedsak spørres. 

«Den største utfordringa vi står overfor nå er skiftet i frivillighet etter pandemien: Flere er travlere, og det er vanskelig å få folk til å forplikte seg til både å skrive og bidra til redaksjonsarbeid.»

- Hva er du mest stolt av at din redaksjon har lykkes med de siste årene? 

- Jeg er spesielt stolt av at de siste numrene våre virkelig har truffet tidsånden: Å få løfte frem temaer som klima, morskap og digitalisering gir viktige feministteologiske bidrag til den teologiske debatten i kirke og samfunn. Samtidig har vi fått utviklet det mer formelle arbeidet med tidsskriftet, og har særlig lykkes med to ting: Å utvide redaksjonen fra å være Oslo-basert til å representere større deler av landet, og å bruke flere internasjonale skribenter. Utover dette har vi utforsket bruken av ekstern nummer-redaktør, som har åpnet opp nye kontaktflater og latt oss publisere det nevnte temanummeret om klima. I det hele tatt gir spennet av skribenter med alt fra nybegynnere til forskere oss en helt unik plattform til å nå ut med feministteologi på ulike nivåer. Samtidig blir det en arena der forfattere både kan publisere på høyt nivå eller debutere som skribenter. Det gir oss en egen mulighet til å oppmuntre nye forfattere.  

- Hva vet dere om leserne deres? 

- Tidsskriftet er medlemsblad for Norsk kvinnelig teologforening, men har også abonnenter som ikke er medlemmer av foreningen. Dette inkluderer flere bibliotek og privatpersoner. Leserne til St. Sunniva består i stor grad av teologer og prester med interesse for å holde seg faglig oppdatert.

- Hva er den beste måten å markedsføre tidsskriftet på, etter deres erfaring? 

- Vi opplever at personlige anbefalinger og utgaver som treffer tidsånden med tanke på tema, er det viktigste for å nå flere. Hvis et tema treffer, går jungeltelegrafen og vi får straks flere abonnenter. Våre viktigste ambassadører er ofte de som skriver for oss, og som blir så inspirerte og engasjerte at de sprer ordet.

 - Hvordan prioriterer dere mellom papir og nett, og hva har endret seg med digitaliseringen? 

- Hovedsatsingen til St. Sunniva er fortsatt på papir, fordi leserne våre gir uttrykk for at det er det de faktisk får lest. Ett år etter publisering på papir åpner vi imidlertid for digital tilgang, og forfattere av fagfellevurderte artikler gir vi mulighet til å publisere på nett under OpenAccess tidligere enn dette, ved behov. Slik ivaretar vi både de av våre lesere som bruker St. Sunniva som medlemsblad til egen faglig fornøyelse og fordypning, og de som jobber mer faglig og trenger digital tilgang til artiklene som publiseres der.

- Hva bør politikerne ta tak i på tidsskriftfeltet? 

- Politikerne bør sikre støtte til nisjetidsskrifter og bruk av OpenAccess. Jeg tror at et demokrati er avhengig av en samfunnsdebatt der argumentene lar seg utdype og belyses i offentlige fora som ikke er avhengig av liker-klikk eller at de er komprimerte nok. Tidsskriftene er helt avgjørende for denne debatten og for muligheten til å gå i dybden! Uten dette mister vi noe svært viktig.

- Hva er den største utfordringen som redaktør nå?

- Arbeidet med St. Sunniva drives av frivillige, og både vi som sitter i redaksjonen og de som skriver jobber gratis. Den største utfordringa nå er skiftet i frivillighet etter pandemien: Flere er travlere, og det er vanskelig å få folk til å forplikte seg til både å skrive og bidra til redaksjonsarbeid.

- Hva ville du gjort med St. Sunniva om du fikk ti millioner kroner?

- Jeg ville benyttet muligheten til å tilby våre frivillige mer kompetanse, og bygge sterkere sosialt samhold. Det hadde vært fantastisk å kunne invitere til forfatterkurs både for redaksjon og potensielle skribenter, eller bare dra på tog-redaksjonstur til Italia for å drive feministteologi i et av verdens teologisk sett mest patriarkalske land. Og så drømmer vi selvfølgelig om andre småting: Med flere penger kunne vi invitert til åpen dag for tidsskriftet, med både foredrag, debatter og idémyldring. Vi kunne ha hyret en fast illustratør, eller kanskje kompensert noe av gratisarbeidet redaksjonen gjør? Mulighetene og drømmene er mange!