Åpningstale på Tidsskriftbonanza

Det er Josimar og filmtidsskriftet Z. Det er Forloren Skilpadde og Heksekunst, det er Gateavisa og Gespenster, det er Vagant og BLA, det er Samtiden og Billedkunst. Dette er bare noen av tidsskriftene som figurerer under programmet for Tidsskriftbonanza. Og enda mange flere er utstilt.

For en offentlighet dette er. Norge består ikke minst av et vell av slike deloffentligheter. Det er der tidsskriftene virker, av og til i samspill med andre medier. De bringer frem nye navn, nye temaer, temaer ingen andre bryr seg om - eller har oppdaget ennå. Men de vil.

Hva finner vi i tidsskriftene? Frihet. Uforutsigbarhet. Frekkhet. Utprøving. Og selvsagt også, i rikt monn, hvis vi skal være realitetsorientert: En del dårlig tenkte, svakt redigerte artikler ingen har bruk for å lese. Men kanskje forfatteren lykkes neste gang. For den sjansen er der alltid i tidsskriftene. De skaper forfatterskap over tid.

På sitt beste greier tidsskriftene derfor: Iscenesette sine egne virkeligheter. Gjennom tekstene vil redaksjonenen forme seg selv, forme andre. Det enorme mangfoldet innholdsmessig er et slående trekk ved norsk tidsskriftflora.

Og så er tidsskriftene et sted å begynne for den som vil bli publisist av et eller annet slag - som studentavisene er det i journalistikken.Og tidsskriftene er midt i alt dette et av de beste stedene for å utvikle norsk språk, norsk kunnskap.

Min egen historie med tidsskriftene strekker seg tilbake til tidlig 1990-tall. Første artikler hadde jeg på trykk i studenttidsskriftet TAL og i Syn & Segn. Det var stort. Senere ble jeg redaktør i Samtiden fra 2001 til 2006., jeg etterfulgte Thomas Hylland Eriksen. I denne perioden var jeg også med på å grunnlegge Tidsskriftforeningen, i 2003.

I dag opptar tidsskriftene meg i Fritt Ord. Jeg tror det må være nærmere 100 vi støtter med smått og stort - og noen millioner kroner i løpet av et år. Essayistikk. Kritikk. Journalistikk.

Tidsskriftforeningens kurs og arrangementer bidrar vi også til. Å støtte tidsskriftene er noe av det viktigste vi gjør, men midlene våre strekker ikke til for alle de behov som finnes. Vi er et supplement til Kulturrådets støtteordninger og tidsskriftenes egeninntekter.

Vi har flere tidsskrifter av høy internasjonal kvalitet i Norge. Og de er bevisst redigerte offentligheter som vi trenger. Særlig i en tid da mediene er under sterkt press og reduserer og konsentrerer både kulturjournalistikken og kritikken. Synd at norske forlag ikke har skjønt dette. Jeg holdt på å si aldri har skjønt dette, og det stemmer også på et vis, for min erfaring som redaktør i et relativt privilegert, forlagseid tidsskrift er at det er en knalltøff jobb å få sitt forlag til å prioritere og skjønne betydningen av og potensialet i et tidsskrift. Forlagene er ensidig bokfikserte, og skjønner ikke at et enkeltnummer av et tidsskrift er en hel liten vårliste eller høstliste i seg selv, med tilsvarende potensial for ringvirkninger.

Bibliotekene har skjønt mer. Deres rolle er helt sentrall som kuraterte offentligheter.De er så viktige i å formidle tidsskriftene. Det forutsetter at de har råd til å kjøpe dem. Og har interesse for dem. Og selvsagt, har tid til å gjøre noe med dem og for dem - løfte dem frem. For lesernes skyld. De vil bli enda viktigere fremover.

Hvordan gjøre situasjonen bedre for tidsskriftene? De må være prioritert, de er det ikke i imponerende grad i kulturpolitikken i dag. Flere bør nok gå digitalt - redusere antallet papirnumre. Økonomien vil uansett fortsette å være den tyngste utfordringen.

Så mye ubetalt arbeid, så mye dugnad, så mye frivillighet. Sånn vil det nok være for en del - der økonomien er marginal og ikke kan være annet. Så er det sikkert noen som har noe å gå på når det gjelder å øke inntektene også, men det er sannelig ikke lett. Men å være avhengig av en støtteøkonomi er ikke bra i lengden.

Tekstallmenningen har sammen med Tidsskriftforeningen og Kritikerlaget jobbet sammen i et par år for å styrke feltet og få mer midler til feltet Tidsskrift og kritikk i Kulturrådet. Det finnes også en ny ordning for innkjøp og formidling av tidsskrifter til bibliotek, og denne ordningen bør styrkes.

Tidsskriftbonanza over neste to uker i regi av Deichman og Tekstallmenningen er en pilot som jeg tror kan bidra til økt og forbedret formidling i biblioteker i hele landet. Det er et veldig gledelig og lovende tiltak.

Da vil jeg erklære Tidsskriftbonanza for åpnet. Jeg vil gjøre det med tre setninger fra en nordmann som også hadde sin viktige, tidlige skrivende karriere i tidsskrift. Noen tiår senere fikk han nobelprisen i litteratur. Sånn kan det gå. Han sier:

Det skal vera tid. Det skal vera skrift. Det skal vera tidsskrift.