Glade for å slippe to formater

- Kva er hovudsatsinga til Vinduet framover?

- Så langt i vår redaktørperiode har vi hatt satsinger, først en på det vi har kalt «litterær dekning av norsk politikk» og en serie om «litteraturens materielle strukturer», altså alt som har med produksjonsforholdene for norsk litteratur og hvordan de påvirker litteraturen som skrives. Det fine er at disse satsingene inspirerer både oss og andre til å tenke videre på de samme spørsmålene, så sånn sett bare fortsetter de – sammen med vår pågående satsing på digital kritikk. I tillegg har vi begynt en ny satsing på det vi, litt uoriginalt, kaller «litterær journalistikk» - rett og slett journalistiske tekster med verkshøyde og litterære ambisjoner.

- Kva er de mest stolte av at din redaksjon har lykkast med dei siste åra?

- Vi er stolte av at vi har klart overgangen fra papir til digitalt. Vi har greid å ikke drukne i resten av informasjonsstrømmen og har flere lesere nå enn før, samtidig som vi har fått til dette uten å gå på akkord med hva Vinduet har vært før og hva vi vil at det skal fortsette å være: Et kraftsentrum for den litterære offentligheten og publikasjonssted for de beste tekstene som skrives på norsk i dag uavhengig av sjanger.

- Kva veit de om lesarane dykkar?

- Leserne våre er de som har lyst til å lese den type tekster vi publiserer: entusiastiske essays, litterær journalistikk, kritikk og skarpe tanker. Med tanke på overvåkingsmulighetene som finnes på internett kunne vi ha visst veldig mye mer, men det har vært et poeng for oss å være nettbasert uten å emulere den typen fordummende klikk-journalistikk nettet er stappfullt av, som bare produserer mer og mer av det nokså tilfeldige indikatorer forteller at folk «vil» ha. Sånn sett er vi nokså gammeldagse, vi gir leserne våre det vi tror de vil ha og det vi mener at de bør ville ha. Så langt har det fungert ganske godt.

- Korleis prioriterer tidsskriftet mellom papir og nett, og kva har endra seg med digitaliseringa?

- Før vi ble ansatt, besluttet tidsskriftets eiere, Gyldendal, å legge om til full digitalisering. Det har vært en stor oppgave for oss å endre hele drifta til en ny publiseringsform, og ikke minst håndtere all den (legitime) sorgen mange føler over at det ikke lenger utkommer noe papirtidsskrift, men nå som støvet har lagt seg litt er det også lett å si at vi er glade for å slippe å kombinere to formater. Uten papir slipper vi alle kostnader knyttet til trykk, porto og i stor grad også layout, og kan bruke disse pengene på honorarer isteden, og ikke minst slipper vi å bruke en masse krefter på utsendinger, oppfølging av abonnementslister osv. Alt dette kan man jo helt sikkert få til, mange gjør det, men vi misunner ikke de som både gjør alt dette og gir seg i kast med digital publisering med alt det innebærer. Vi slipper å vurdere hvilke tekster som skal hvor, når osv., siden vi bare har én publiseringsflate og kan fokusere våre begrensede ressurser på å få til den på best mulig vis.

- Kva bør politikarane ta tak i på tidsskriftfeltet?

- Vi er ekstremt privilegerte som har en ressurssterk eier, Gyldendal, som er villig til å tape en god del penger hvert år på Vinduet. Man kan godt si at det bare skulle mangle, men andre forlag tenker jo dessverre nå annerledes om dette. Samtidig er driftsstøtten fra Gyldendal bare en del av budsjettet vårt, og vi er også mottakere av produksjonsstøtte fra Norsk kulturråd, som er et viktig bidrag til at et tidsskrift helt uten inntekter likevel kan gå rundt. Men når vi foreløpig er i en så heldig situasjon i forhold til mange andre tidsskrifter blir det jo feil å si at vi burde få mer støtte – isteden vet vi jo at det er mange tidsskrift der ute som kunne hatt enda mer bruk for et økonomisk løft. Og er det noe små tidsskrift kan, så er det å få mye ut av pengene – bare en ørliten million vil jo rekke kjempelangt for de mange gode, etablerte tidsskriftene vi er heldige å ha her i Norge.

- Kva er den største utfordringa for dykk som redaktørar no?

- Egentlig har vi bestemt oss for å gå over i en fase hvor vi ikke fokuserer så intenst på alt som er vanskelig og uløst, og heller er glade og fornøyde over alt vi får til – svarene over gir kanskje en pekepinn på det – men hvis vi skal grave oss ned i det hullet der igjen så er jo «sosiale medier» utvilsomt en vanskelig sak. Ikke bare fordi det gir en emmen smak i munnen å bidra til en tidvis dysfunksjonell offentlighet som er kolonisert av absurde storkapitalister med Messias-komplekser og som blir stadig mer dysfunksjonell fordi det er det som øker profitten deres, men det er vanskelig helt på mikro-plan også. For å nå langt ut på Facebook er man for eksempel avhengig av at mange deler oppdateringene sine, men de som leser og setter pris på våre artikler er gjerne folk som holder seg for gode til nettopp slik deling, blant annet på grunn av den ovennevnte dysfunksjonen (men også en god del snobberi). Men vi vokser sakte men sikkert i sosiale medier også, og enda viktigere er det at vi ikke er avhengig av dem. I løpet av en uke er det gjerne ikke mer enn en tredjedel av våre nokså mange lesere som kommer inn fra sosiale medier, andre går direkte inn på sida, klikker på en lenke i nyhetsbrevet vårt eller finner veien inn på annet vis.

- Kva ville de gjort med tidsskriftet om de fekk ti millionar kroner?

- Så mye penger hadde vi ikke klart å bruke opp, så det åpenbare svaret ville vært å utvide antall stillinger. For øyeblikket har vi to kun én stilling på deling, og å kunne jobbe fulltid begge to og å ansette flere kunne ha blitt fantastisk. Da kunne vi ha hatt en ordentlig redaksjon, hatt mer spesialiserte oppgaver, satsa på podkaster og så videre og så videre. Skyen er grensa!

- Kva er den beste måten å marknadsføre tidsskriftet på, etter dykkar erfaring?

- Vi publiserer aldri to artikler samme dag, og gir isteden hver eneste tekst «sin dag i sola», som i dette tilfellet betyr en fast rutine med et slags innsalg publisert på henholdsvis Facebook, Twitter og Instagram. I tillegg sender vi ut nyhetsbrev hver uke hvor vi ofte forteller litt mer om de artiklene vi har publisert denne uka. I det siste har vi også begynt å eksperimentere litt forsiktig «spons» på noen Facebook-oppdateringer, men det er både litt suspekt å gi penger til de firmaene der, og også et algoritmisk minefelt hva gjelder hvem man når ut til, hva det gjør med rekkevidden til de man ikke sponser og så videre, så vi er ikke helt sikre på veien videre der ennå. Ellers tilbyr vi noen ganger aviser kortversjoner av tekstene våre, og håper ellers at de plukkes opp og refereres til andre steder enn bare hos oss.

Sitat:
«… det gir en emmen smak i munnen å bidra til en tidvis dysfunksjonell offentlighet som er kolonisert av absurde storkapitalister med Messias-komplekser og som blir stadig mer dysfunksjonell fordi det er det som øker profitten deres, men det er vanskelig helt på mikro-plan også.»

Redaktørene:
Simen V. Gonsholt er utdannet journalist, vinner av Hestnes-prisen og forfatter av boka Kunst og gress (2022). Før han begynte i Vinduet jobbet han mange år i Dagbladet og Dagens Næringsliv.

Ola Innset er utdannet historiker, og har gitt ut to romaner og tre sakprosabøker. I tillegg til jobben i Vinduet er han post-doc på Handelshøyskolen BIs Senter for næringslivshistorie.