Årets tidsskrift - Therese Bjørneboes takketale
Det er mange å takke. Men den som faktisk dro meg inn i dette, var Edvard Hoem. Som teatersjef på Teatret Vårt i Molde, tok han initativet til å opprette Det norske Shakespeareselskap, og spurte om jeg ville redigere et medlemsblad. Jeg svarte ja, på betingelsen av at det var betalt -? Tolv år og mange ubetalte årsverk etter denne forespørselen, er jeg faktisk takknemlig. For da Shakespeareselskapet ble stiftet sommeren 1998, sa jeg til forsamlingen at jeg ikke ville lage et medlemsblad - men et teatertidsskrift på samme ambisjonsnivå som for eksempel Vinduet og Samtiden.
Jeg mente vel at norsk teater fortjente det. Det fantes ingen tidsskrifttradisjon å snakke om i norsk teater. Samtidig som teaterdekningen i norske aviser ofte var overfladisk, personfokusert og lite internasjonalt orientert. Hvis avisene overhodet dekket utenlandsk scenekunst, gikk grensen i London eller ved Dramaten i Stockholm. I mange år var det strengt tatt bare Ingmar Bergman man skrev om. Eller en Ibsen-oppsetning i London. Men de som interesser seg for Jon Fosse - hvorfor han har opplevd et internasjonalt gjennombrudd som kan sammenliknes med Ibsen - vet jo at norske aviser ikke har fulgt ham og de viktige utenlandske oppsetningene. Vi vet alle hvor mange sportsjournalister som følger norske spillere og trenere i utlandet. Men hvis det ikke hadde vært for tidsskriftene ville den utenlandske resepesjonen av Fosse vært et tomt kapittel i norsk idéhistorie. For det er jo på mange måter idéhistorie vi skriver, vi som jobber med tidsskrift. Og som jeg flere ganger har fremhevet på grunn av denne prisen, bør kulturrådets tidsskriftsstøtte suppleres gjennom tilskudd fra scenekunst-potten. Når det offentlige sprøyter så mange penger inn i teatrene, spesielt institusjonsteatrene, trengs det også et rom for kritikk og refleksjon omkring hva disse midlene brukes til.
Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift er et av de tidsskriftene som mottar mest støtte fra kulturrådets tidsskriftsstøtte. Men fordi det ikke har et forlag i ryggen, og norske teatre ikke tar et tilsvarende ansvar, drives det på et eksistensminimum. Til tross for at det omtales som et av europeas ledende teatertidsskrift, og som «Nordens främsta teatertidsskrift» (Svenska Dagbladet) er det uhyre sårbart, fordi det står og faller med idealistisk innsats og gratisarbeid.
Utmerkelsen som Årets tidsskrift innebærer for meg og de andre skribentene i tidsskriftet en anerkjennelse av at det vi driver med ikke er noe marginalt. For som teaterskribent og kritker kan man lett bli litt paranoid, og føle seg som en teater-nerd som stanger hodet mot veggen. I Norge betraktes ikke bare den frie scenekunsten, men også småsceneproduksjoner og selv Jon Fosse som noe smalt og marginalt. På den andre siden betraktes mainstream-teatret som en del av underholdningsbransjen. For meg har det mest verdifulle ved å jobbe med tidsskriftet i dette tiåret likevel vært at den internasjonale profilen til tidsskriftet, har vært i synk med en utvikling innen teatermiljøet. Avstanden mellom institusjonene og det frie feltet har blitt mindre, og unge teaterfolk har i dag et videre utsyn og internasjonal orientering. Teater er en kunstart med et enormt potensiale. I den helvetesuken vi har vært igjennom - i Tinghuset - føles det ekstremt viktig å minne om det kollektive ved teatret som kunstart, i en tid preget av individualisering og en informasjonsflyt som på det verste kan gjøre oss til rasjonalistiske monstre. I teatret kan vi le av ømfintlige ting og av våre egne nevroser. Men da er det viktig at teatrene oppsøker konflikt, tør å prvosere i både innhold og form. Istedet for å svare til Fremskrittspartiets definisjon av kultur som trivsel og samholdsskapende fritidsaktiviterer.
(Et par engelske oppsetninger av Jon Fosse er dekket i Bergens tidende. Bortsett fra det har undertegnede skrevet flere anmeldelser i Morgenbladet og Klassekampen. Men reisene er finansiert gjennom Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift, samt et større oppdrag for Samtiden 1/2003).