- Radikalt med papir

- Jeg tror vi trenger å lese uten at det blinker varsler i fanen ved siden av. I tidsskrift skal vi tenke langsomt og grundig, og det må leserne våre også få lov til. Ikke minst å lese langt. Ikke for lengdens skyld, men fordi det noen ganger trengs. I møte med nye medier kan det være vel så radikalt å holde fast i papirformatet, sier Hanne Linn Skogvang, redaktør i Fett.

.

Kvifor ville du bli redaktør i Fett, og kva ambisjonar har du/de?

- Fett er jo et feministisk tidsskrift, så det at jeg har definert meg selv deretter siden jeg var 16 år, har selvsagt en del med saken å gjøre. En viktig del av min feministiske åpenbaring da jeg kjøpte en spesialutgave av den lokale fanzina «Sjølstyrt liv» med spesialnummeret «Sjølstyrt underliv» fra musikkscenen i Bodø (som jeg kommer fra). For meg var det revolusjonerende: Personlige tekster om ettervirkninger av seksuelle overgrep, men også med en slags politisk overbygning. Og akkurat dette med at det personlige og politiske ofte blør inn i hverandre i feministiske tekster, synes jeg er et veldig interessant sted å være, som skribent og tidsskriftredaktør. Det er en viktig grunn til at jeg ble trukket mot Fett.

Nå er det en viss avstand mellom en fanzine med selvpubliserte tekster og et tidsskrift som Fett med en redaktør og en redaksjon. Vi er et kulturtidsskrift med en brei definisjon av kultur, og publiserer både kritikk, intervjuer, bok- og kunstessay, spalter om feministisk teori, men også spørrespalter om kroppen. I år er det femten år siden vi ble grunnlagt, og det er mye som har endret seg siden da.

Da jeg ble redaktør for et drøyt år siden sa jeg noe sånt som at jeg ønsket at Fett skulle bli for feminister det Dagsrevyen er for femtiåringer; noe man må få med seg. Det står jeg ved, selv om opplaget vårt selvsagt er mindre enn antall feminister her i landet. Feministisk aktivisme er det mye oppmerksomhet omkring, og jeg tror vi trenger et sted å tenke høyt om det, et sted å drøfte de uenighetene som fins i et redigert medium, og artikler som sparker i ulike retninger.

 

Kva er det finaste og det verste med å vere redaktør?
- Det fineste er når deadline er noen måneder unna og vi har idemyldringer med redaksjonen for neste temanummer. Det er utrolig gøy å utforske alle de gode ideene redaksjonen kommer med, jeg blir alltid imponert over kreativiteten og nysgjerrigheten. Jeg opplever ikke at den feministiske forankringen vår er begrensende, snarere tvert imot.

Det verste er at det er mye jobb og lite penger, og at vi ikke kan realisere alle de gode ideene vi har på blokka. Det kan for eksempel stå på økonomi – hvis vi ikke kan honorere eller honoraret er lavt, er det mindre sannsynlig at det blir gjennomført. Ellers kan jeg jo legge til, litt for spøk, at jeg ikke er så glad i å skrive mail eller være aktiv i sosiale medier, og at det er utrolig mange e-poster som skal skrives hele tida som redaktør. Men det er vel heller for personlig lyte og utfordring å regne, og det jobber jeg med.

 

Kva er du mest stolt av at din redaksjon har lykkast med dei siste åra?
- Vanskelig spørsmål! Jeg vil trekke fram mange ting: At vi fortsatt holder på femten år etter vi ble grunnlagt, idealismen, eller viljen til å ta en siste runde med en tekst som ikke sitter helt. Vi tar ikke så lett på det som trykkes, og det er jeg stolt av. Men hvis jeg skal trekke fram én ting, så er det kanskje at vi nylig ble spurt om tillatelse til å bruke nummeret vårt om urfolk og feminisme (Fett 3/18) i undervisningssammenheng. Da ble jeg skikkelig stolt.

 

Fleire tidsskrift satsar på nett, og publiserer stoff der som liknar på vekeavisene sitt kommentar-, kritikk- og debattstoff. Ser du teikn til at tidsskrifta si sjølvforståing endrar seg i den digitale offentlegheita?
- Fett publiserer noen saker på nett, men for det meste gamle saker fra de trykte tidsskriftene. Jeg tror at om tidsskriftene skal bli mer digitale, vil vi tjene på å finne nettløsninger som ligner mer på formatene vi allerede jobber med, og som tilpasser seg mer til tidsskriftene enn omvendt. For meg er det ikke noe mål at Fett produserer nye saker hele tida, da tror jeg vi kan miste oss selv litt på veien. Men vi opplever ofte at tekstene våre stadig får fornyet aktualitet, og da legger vi dem ut på nett.

 

Medielandskapet endrar seg svært raskt. Kan tidsskrifta ta nye roller no?
- Personlig brenner jeg for papirformatet. Jeg tror vi trenger å lese uten å se at det blinker varsler i fanen ved siden av. I tidsskrift skal vi tenke langsomt og grundig, og det må leserne våre også få lov til. Ikke minst, lese langt. Ikke for lengdens skyld, men fordi det noen ganger trengs.

I møte med nye medier kan det være vel så radikalt å holde fast i papirformatet. Når det er sagt, er vi selvsagt til stede digitalt. Vi kunne sikkert gjort mer, men det er også et kostnadsspørsmål.

 

Korleis kan økonomien bli betre i tidsskrifta?
- Si det – når portoen øker og utsalgsstedene blir færre er det ikke bare lett å svare på. Ikke kan vi kreve mye høyere priser, for tilgjengelighet er også viktig. I våres inviterte vi noen til å holde kurs om hvordan nå ut til flere mulige lesere. Ikke overraskende krevde flere av forslagene deres atskillig bedre økonomi enn det vi kunne stille opp med, så det blir liksom ofte med å prøve å ha høyere aktivitet i sosiale medier, i tillegg til at vi bruker mye tid på å søke om støtte.

Kvifor er de med i Norsk tidsskriftforening, og kva er viktig at foreininga gjer framover?
- Vi er med fordi vi trenger et organ som har et overblikk over hva som skjer på tidsskriftfeltet og som kommer med forslag til hvordan man kan stå sammen når det trengs, eller komme med råd til hvordan vi kan løse felles utfordringer. Politisk eller praktisk. For eksempel kunne man kanskje prøvd å komme opp med et godt system for distribuering av tidsskrifter? Jeg har i alle fall på følelsen at Tidsskriftforeningen ikke vil bli overflødig med det første.

Kva er den «beste» unnskyldninga du har fått for ikkje å levere innan fristen?
- Jeg får ikke så mange fantasifulle unnskyldninger, i grunn. Det handler som regel om sykdom, skrivesperre eller stress når folk ikke leverer på tida, og det er jeg ikke fremmed for selv. Sånn er livet, og det er nesten enda viktigere å respektere når det kommer til frilansere og i skriveyrket. Med det sagt: De fleste Fett-skribentene er veldig flinke og respekterer dødlinjer. Hvis de sliter med å nå den, pleier jeg å be folk om å sende hva de har, og så prøve å komme med innspill til mulige veier videre som kan hjelpe til at det løsner.

Om redaktørem

Hanne Linn Skogvang (f.1990) er utdannet religionshistoriker. Hun har vært redaktør i Fett siden juli 2018, og jobber i tillegg som frilansskribent i bl.a. Klassekampen, Kilden, Agenda Magasin og som fast spaltist i Vårt Land.

Om Fett

Fett er et feministisk kulturtidsskrift som så dagens lys i 2004, og kommer ut fire ganger i året. Fett arrangerer også debatter, foredrag og konserter. Målet er et rom for feministisk debatt, refleksjon og informasjon. Tidsskriftet har en fast kritikkseksjon og spalter om feministisk teori, debattspalter og trykker i tillegg intervjuer, essay, kronikker og mer til.

Developed by Aplia - Powered by eZ Publish - Informasjonskapsler