- «Slow journalism» og en klype akademia

- Vi tenkte det var flere som oss der ute, som lengtet etter et trykket tidsskrift som tilgjengeliggjør de skeive historiene, utrykkene og bevegelsene gjennom «slow journalism» og en klype akademia. En av de to redaktørene i MELK, Martine Næss Johansen, forteller at hver eneste nye abonnent mottar en liten seiersdans i redaksjonen - vi feirer hvert nye navn på lista, uten at de vet det.
.

Kvifor ville du bli redaktør i MELK, og kva ambisjonar har du/de?
- Da Anna Nafstad og jeg startet MELK, var det etter å ha jobbet med bloggen til Oslo Pride i 2015. Vi hadde i oppgave å skape innhold som kunne underholde og fenge nok til å skape nødvendig trafikk til Oslo Prides nettside. Året før var Oslo vert for Euro Pride og dette ledet til stor nettrafikk. Bloggen var en av grunnene til at Oslo Prides nettside oppnådde like mye trafikk året etter. Formatet «blogg» består gjerne av korte tekster med bilder eller videoer. Formatet er nyttig for å skape nettrafikk, hvis du klarer å engasjere raskt.

Men Anna og jeg var begge opptatt av de litt lengre tekstene, med snevre tema. Vi publiserte både korte intervjuer, humoristiske innslag og disse lengre (så smått akademiske) tekstene. Den siste «sjangeren» var ikke helt egnet til formatet, dette visste vi, men av egen interesse tok vi de med og håpet de ville fungere.

Da Pride gikk av stabelen, og bloggen skulle avvikles etter å ha oppnådd det vi ville med den, sa Anna at det var leit det ikke fantes et skeivt kulturtidsskrift. Et tidsskrift som fokuserte på skeiv litteratur, kunst, film, kulturhistorie osv. Det fantes så mange tidsskrift om andre mer snevre og nisjepregede tema, for andre grupper, for spesielt interesserte i det meste. Skeive har vel en like stor interesse for egen kultur, både historie og ny produksjon, som alle andre som tilhører en demograf, minoritet eller interessegruppe?

Jeg svarte at vi kunne lage vårt eget. Vi hadde lært så mye på så kort tid, vi hadde tilgjengeliggjort det vi hadde lært, og vi ønsket å bygge videre på dette grunnlaget. Ambisjonene var høye. Vi tenkte det var flere som oss der ute, som lengtet etter et trykket tidsskrift som tilgjengeliggjør de skeive historiene, utrykkene og bevegelsene gjennom «slow journalism» og en klype akademia. Vi var veldig takknemlige for BLIKKs eksistens, og håpet å være et godt tilskudd, en annen side av den skeive mynten, og at ved å være to ulike trykkede utgivelser ville vi gjøre skeiv kultur tilgjengelig for flere. Vi ville nå frem til de spesielt interesserte som vi tenkte var mange, og tidsskriftet virket som rett vei å gå.

Kva er det finaste og det verste med å vere redaktør? 
- Det verste kan være at kanskje 20 prosent av vårt eget arbeid lønnes. Vi har vokst gradvis, men økonomien er usikker, fra år til år, så det gjør langvarige prosjekter veldig risikable. Vi startet med å bruke egne penger for å finansiere tidsskriftet, og fortsatt er det prosjekter der vi, som redaktører, setter av egne midler for å finansiere dem. Den økonomiske ustabiliteten er en konstant mare.

En av de «beste» er opplevelsen av å få tilskudd som løfter oss, slik bl.a. Fritt Ord og Kulturrådet har gitt oss i år. Takk og lov for dem! Men det beste er nok å treffe lesere som elsker MELK, som forteller at det gir dem ny innsikt i egen historie og tilhørighet til det skeive, det bestyr alt. Vi møter entusiaster på arrangementene våre og vi mottar mailer. Å vite at man når frem og at tidsskriftet verdsettes, er fantastisk. Hver eneste nye abonnent mottar en liten seiersdans i redaksjonen, vi feirer hvert nye navn på lista, uten at de vet det. Vel, nå vet noen av dem kanskje det.

Kva er du mest stolt av at din redaksjon har lykkast med dei siste åra?
- Jeg er mest stolt av at vi, i løpet av få år, har klart å skape et tidsskrift av høy kvalitet. Da vi kom inn på Kulturrådets innkjøpsordning fikk vi en bekreftelse på dette, og det betyr alt. Jeg har journalistbakgrunn, men da Anna og jeg startet opp MELK visste vi definitivt ikke hva vi holdt på med som gründere. Læringskurven var enormt bratt. Nå sitter vi tryggere i redaktørstolene våre og opplever at vi kan planlegge hver utgivelse i god tid. Jeg er også stolt over at vi har en fantastisk «stab» av faste bidragsytere som gjør en utrolig god jobb.

Fleire tidsskrift satsar på nett, og publiserer stoff der som liknar på vekeavisene sitt kommentar-, kritikk- og debattstoff. Ser du teikn til at tidsskrifta si sjølvforståing endrar seg i den digitale offentlegheita?
- Jeg tror at dette har mindre med tidsskriftenes selvoppfatning å gjøre, og mer om et behov for å nå ut og forhåpentligvis huke inn lesere som ellers ikke ville lest tidsskriftet. I tillegg vet vi at økonomiske bevilgninger forutsetter tilgjengelighet. Internett er mer tilgjengelig enn det trykte. Så det kan være en mild desperasjon inn i bildet for de av oss som ikke har tatt det skrittet ennå, men vurderer det.

På nett kan du dele stoff via sosiale medier og nå ut på en måte som det trykte ikke kan. Formen på det trykte er låst til papiret. Når tidsskrift skaper nettinnhold må det ofte være annerledes enn det trykte, fordi formatet er annerledes. Det kan være at dette endrer seg over tid, altså at leserens forventninger til formatet og leseropplevelse endres, men som tidsskrift er det rett og slett vanskelig å tilpasse seg det digitale. Vi snakker om «above the fold» på det trykte. På nett gjelder noe av det samme, nemlig «above the scroll», men det er enda strengere. Nett er nærmere ukeavisene enn tidsskriftene med tanke på det korte, konsise og aktuelle. I tillegg er det lettere å produsere meningsytringer fra enkelte som vil ytre seg enn det er å produsere stoff om større tema som ikke er aktuelle. Det er en vanskelig overgang.

Jeg vil si at det kan tenkes vi som redaktører ikke er helt komfortable med «klikkbare» tekster. Samtidig kan det virke som at vi er redde for å «miste oss selv» i det digitale, som er forståelig fordi «likes» og deling kan måles, det er en umiddelbar og målbar respons. Tidsskriftet derimot er avhengig av at noen tar seg tid til å si noe om innholdet. Selve utformingen av innholdet på trykk og på nett står også i kontrast til hverandre. Det samme gjør temaene.

Internetts behov for aktualitet virker umettelig, der tidsskrift sjelden opptar seg direkte med aktualitet. Jeg tror ikke dette trenger å være en kamp til døden, som ender i selvutslettelse for de som går over til nett, men jeg tror at det trykte er viktig fordi det ikke tillater redigering, forkortelser eller distraksjon (leserne klikker seg ikke over på en annen nettside). Hvis vi vil dekke et tema i lengde og bredde trengs et format som tillater dette. Internett er ikke best egnet, men kanskje vi finner måter å gjøre dette på. The New Yorker er fabelaktig, det samme er Electric Lit. For tidsskriftene tror jeg det handler om tid, ressurser og behov.

Jeg ser at det diskuteres hvorvidt nettutgivelser er mer kostnadseffektive. Jeg vil poengtere at man ikke kan lage eller opprettholde fantastiske og godt besøkte nettsider uten midler og faste ansatte. Det er med andre ord ikke nødvendigvis kostnadseffektivt, fordi man må produsere innhold flere ganger i uken. Og det skal gjerne være like bra som det trykte(!), men tilpasset formatet. Da har man dobbelt opp med jobb om man skal holde både nett og trykk gående. Hvis man skal bevege seg over til kun nett, krever dette en enorm kompetansebygging. En kompetanse som trolig få som jobber med det trykte har. Så jeg vil påstå at nett på ingen måte kan sies å være en umiddelbar redning for solide tidsskrift som sliter med økonomien.  

Medielandskapet endrar seg svært raskt. Kan tidsskrifta ta nye roller no? 
- Jeg vet ikke om tidsskriftene får en ny rolle eller forsøker å bevare den de har hatt. Tidsskriftene kan være en rebell som går imot et komprimert verdensbilde, det tror jeg er viktig. Jeg skulle ønske vi, som tidsskrift, gikk sammen og skapte en egen fysisk arena i de største byene i Norge, som små litteraturhus, der vi ble solgt, hadde eventer, kontorer osv. Jeg tror at vi, for å få en slik rolle og oppfattes slik utad, hadde hatt nytte av å stå sammen.

Korleis kan økonomien bli betre i tidsskrifta?
- Det er et stort spørsmål. Jeg tror det burde vært klarhet i hva ulike tilskudd skal dekke, altså der tilskudd stemmer overens med vedtatte minstesatser. Det er et sted å starte. Hvis honorarsatsene skal være ti ganger høyere enn tilskuddene vil dette si at mange må jobbe ulønnet (ofte redaktører). Forskjellene er store mellom tidsskriftene og tilskuddene. Vi i MELK har jublet hvert år fordi vi har fått mer penger, og vi mener absolutt at man må jobbe seg opp over tid. I 2016 burde vi ikke fått mer enn vi fikk, men når man f.eks. er på innkjøpsordningen for tidsskrift er fortsatt tilskuddene såpass lave at det forblir umulig å bygge videre uten å legge til egne midler. Lønningene til bidragsyterne må jo skrus opp når man har mer penger.

I lang tid skrev og bidro alle gratis. Og som et skeivt tidsskrift er vi opptatt av nettopp å lønne bidragsyterne våre. Vi vil putte penger i hendene på de som skaper skeiv kultur, for å generere mer nyskapning. Mange av våre illustratører jobbet gratis for oss i begynnelsen, nå er vi veldig glade for å kunne honorere dem, men vi ønsker å gi dem mer. Jeg skulle også likt å se at spesielle tilskudd ble gitt for å ansette en marketing- og salgsansvarlig! Tidsskrift har sjelden en slik person ansatt. Og redaktører er sjelden gode selgere, igjen mangler kompetansen. Så hvis vi skal nå ut og selge mer, trenger vi penger til å ansette noen som kan generere salg. Hvis Kulturrådet opprettet et tilskudd for dette hadde vi i MELK søkt på dagen! 

Kvifor er de med i Norsk tidsskriftforening, og kva er viktig at foreininga gjer framover? 
- Da vi først lærte om dere var vi bare glade for at det fantes et organ som jobber for oss, som tar vare på oss og kan gi oss råd. Jeg jobber jo ellers som forfatter, det er en ensom jobb, men man har redaktøren sin. Redaktører for tidsskrift har ikke noen over seg, som regel, som man kan spørre om råd. Norsk tidsskriftforening gir oss dette, et sted å be om råd og hjelp. Dette er det viktigste for oss. I tillegg er det fabelaktig at dere skaper arrangementer som er møteplasser for de av oss i «bransjen», slik at vi kan lære av hverandre og se at vi ikke er alene i dette. At foreningen også tar til orde på tidsskriftenes vegne offentlig er fantastisk. Vi slipper å stå i kampen for det trykte og smale alene. Da hadde vi helt ærlig gitt opp for lengst.  

Kva er den «beste» unnskyldninga du har fått for ikkje å levere innan fristen?
- Uff. Det skjedde at noen ikke leverte fordi de fant ut at de ville reise bort på ferie eller lignende. Da ble jeg veldig forvirret. Jeg er selv frilanser og det ville ikke falt meg inn å sende en beskjed om at jeg ikke kunne levere til frist eller møte til et oppdrag jeg har sagt ja til, fordi jeg brått booket meg en storbyferie. Alle vil jo på ferie. Men altså! 

Som regel leverer skribenter innen fristen. Heldigvis! Skribenter som leverer sent spiser av tiden til illustratørene våre(!), og de har allerede ikke all verdens tid før trykk. Så vi har lært oss å understreke dette. Og hvis noen ikke leverer innen fristen bruker vi de ikke igjen. Men vi opplever generelt fantastiske bidragsytere på alle kanter, som ønsker å være med på å lage en skikkelig god utgave. 

Om MELK

MELK er et skeivt kulturtidsskrift og forlag med det formål å belyse, synliggjøre og formidle skeiv kulturhistorie i Norge, med særskilt fokus på perspektiver som er marginalisert innenfor LHBTiQ-historie. MELK ble startet i 2015 av Anna Nafstad og Martine Johansen. Se kommende arrangementer og mer informasjon på facebook.com/melkmag eller www.melkmag.com

Om redaktøren

Martine Næss Johansen (f.1990) er forfatter, styremedlem i SLAM!kollektivet i Oslo og en aktiv slampoet. I januar 2019 slapp Martine Den store SLAM!boka – en innføring i SLAM!poesi som hun forfattet sammen med Guro Sibeko. Utgivelsen er Skandinavias første med fokus på sjangeren i Norge, Sverige og Danmark.

Martine har forfattet to romaner. Debuten kom i 2015 med Hvite jenter kan ikke synge blues, en 12-takters beatroman satt til flere storbyer i Europa. I 2018 fulgte hun opp med romanen Lykkelige mennesker har ikke bikkje. Begge romanene har fått oppmerksomhet for frisk omgang med tema som legning og seksualitet, og ikke minst stor inspirasjon fra beattradisjonen. I tillegg er Martine forlegger og redaktør i det skeive kulturtidsskriftet MELK og for forlaget littMELK. 

Developed by Aplia - Powered by eZ Publish - Informasjonskapsler