- Vil ha fram de uutgitte forfatterne

Kvifor ville du bli redaktør i Filologen, og kva ambisjonar har du/de?
- Først og fremst fordi jeg elsker å jobbe med tekst. Det har jeg drevet med siden jeg begynte på bachelorgraden min i engelsk litteratur. Det var like givende å kommentere andres skrivearbeid som det var å skrive selv. Jeg ønsker å bruke lidenskapen min til å videreføre det kulturtilbudet jeg anser som viktigst for etableringen av nye stemmer, nemlig tidsskriftene. Som skrivende trenger man steder å gå for upartiske og konstruktive tilbakemeldinger, og tidsskriftene kan i beste tilfeller være nettopp det: et rom for en seriøs og pragmatisk utprøving av nye tanker og stemmer. Som studenttidsskrift har vi begrenset økonomi og kan ikke honorere, så vi fokuserer heller på å være god redaksjonell hjelp til de som ønsker det. Og godene det gir går begge veier, ettersom vi i redaksjonen tilegner oss uvurderlig kunnskap og erfaring med redaktørvirksomhet ved å drive Filologen.

Fremover ønsker vi å vie mer plass til visuelle bidrag i numrene, men ettersom det ikke finnes studier for utøvende visuell kunst på Blindern, er det vanskeligere å få ordet ut til de som kan dra nytte av tilbudet. Samtidig er vi underlagt Filologisk forening, og delvis ment som utstillingsvindu for hva studentene på Det humanistiske fakultet (HF) holder på med.

Kva er det finaste og det verste med å vere redaktør?
- Det fineste er definitivt å få jobbe med så mange engasjerte og dyktige folk. Vi er omtrent tjue i redaksjonen, med en hard kjerne, og jeg blir stadig imponert over de gode ideene som kommer frem under idémøter og slikt. Det til tross for at vi alle har fulltidsstudier og (mange av oss) andre prosjekter på siden. Så har vi alle selvfølgelig stor glede av å holde i det trykte tidsskriftet når det utkommer, og kan se frem til lignende reaksjoner fra lesere og bidragsytere.

Det verste må jeg, i likhet med mange andre som har svart på denne enquêten, si er de harde økonomiske rammene vi jobber innenfor. Nå er vi såpass heldige at vi får midlene vi trenger for å drive tidsskriftet – det er jo en sjeldenhet i seg selv – jevnlig innfridd av Kulturstyret (ved Velferdstinget i Oslo og Akershus), Kulturrådet og Det humanistiske fakultet. Men arbeidet redaksjonen og bidragsyterne gjør er ubetalt, og det gjøres i tillegg til studiene. Det gjør at det blir vanskelig å finne tid til overskuddsprosjekter vi gjerne vil få i gang, og det er et øvre tak på hvor mye man som redaktør kan forvente fra redaksjonen.

Ofte kan det vanskeligste med å drive Filologen være å synliggjøre oss for potensielle bidragsytere og lesere, for det finnes (heldigvis) et fint utvalg tidsskrifter og lignende tilbud i samme felt. Som studenter får vi også utbytte av hva de andre studenttidsskriftene – som Bøygen og Lasso – begir seg ut på.

Kva er du mest stolt av at din redaksjon har lykkast med dei siste åra?
- Nå har jeg ikke vært redaktør i mer enn et halvt år, men jeg må si jeg blir ordentlig stolt av rosen vi får fra bidragsytere. Vi har som mål å alltid gi en konstruktiv tilbakemelding til de som sender inn tekstene eller bildene sine – også når vi må refusere. Det er derfor svært hyggelig å høre at kommentarene våre når hjem hos de som har brukt tid og krefter på å sende materialet sitt til oss, og hjelper dem til å skrive eller skape videre. 

Fleire tidsskrift satsar på nett, og publiserer stoff der som liknar på vekeavisene sitt kommentar-, kritikk- og debattstoff. Ser du teikn til at tidsskrifta si sjølvforståing endrar seg i den digitale offentlegheita?
- Vi ser selvfølgelig at vi oppnår en større synlighet på nett, sammenlignet med om vi kun skulle hatt det fysiske tidsskriftet. Vi er avhengig av den synligheten for å bli tilsendt bidrag, men at det er viktig å holde på det trykte mediet. Jeg vil tro at de fleste som oppdager Filologen, gjør det på Blindern. Både vi og andre studenttidsskrift står lett tilgjengelig på UiO, og det fysiske tidsskriftet er gjerne inngangen til å lese Filologen, sende inn bidrag eller bli med i redaksjonen. På nett konkurrerer vi mot alle verdens magasiner og nettaviser, mens på Blindern har fagtidsskrift, studenttidsskrift og -medier monopol.

Det skal være stas å komme på trykk i Filologen, og bidragsyterne våre har glede av å holde tekstene sine i hendene. I tillegg er det verdifull erfaring i utformingen av det fysiske nummeret, og selv om Filologen utformes og designes av profesjonelle, oppnår vi i samarbeid med dem en forståelse for visuell kommunikasjon.

Vi satser heller på å publisere stoffet vårt på nettsida, fremfor å bli nettbasert. Det gir mange friheter. Når vi i februar skal lansere neste nummer, med tema støy, kan vi for eksempel hente frem en eldre utgivelse, og ha en samtale om den i lys av det nye nummeret. På denne måten får litteraturen vi produserer et lengre liv. Det gjelder de fleste tidsskrift, kan jeg tenke meg.

Medielandskapet endrar seg svært raskt. Kan tidsskrifta ta nye roller no?
- Er det lov å svare nei her? Jeg tror at tidsskriftene bør holde på rollen de har: som en plattform for «langsom» kritikk og for nye kreative stemmer. Med skjermens konstante tilstedeværelse i hverdagen ser jeg for meg et økende behov for det analoge, altså det fysiske. Svært få leser tidsskrifter, sammenlignet med tiden brukt på Netflix eller podcaster. Som plattform for nye stemmer og kreative strømninger har derimot tidsskriftene en viktig rolle. Med Filologen slår vi et slag for dyrkingen av ny litteratur, og prioriterer derfor uutgitte forfattere. Vi mener tidsskriftet fortsatt har en viktig funksjon i at man som leser kan plukke opp en utgivelse og ta pulsen på den norske litterære underskogen.

Korleis kan økonomien bli betre i tidsskrifta?
- Som studenttidsskrift er vi i en unik økonomisk posisjon. Det betyr ikke at de økonomiske rammene til Filologen ikke byr på utfordringer – som nevnt over – men hoveddelen av støtten er forutsigbar, og de fleste er med i redaksjonen kun når de er studenter, og ikke trenger å selv leve av støtten eller inntektene.

Ikke bare er studenttidsskriftene en plattform for nye og uprøvde bidragsytere, men de gir også redaksjonsmedlemmene uvurderlig erfaring med redaksjonsarbeid. Likevel kunne vi, som mange andre tidsskrifter, ønske oss et større økonomisk handlingsrom for å få til flere overskuddsprosjekter. For eksempel ønsker vi å prøve oss på å holde litteraturarrangementer. Selv om eventifiseringen av litteratur kan kritiseres, mener vi at den litterære samtalen aktualiserer stoffet vi produserer, og hjelper oss finne nye ideer og prosjekter.

Kvifor er de med i Norsk tidsskriftforening, og kva er viktig at foreininga gjer framover?
- Som redaktører er vi også aktører i den norske litterære institusjon, og bør ha en god oversikt over det litteraturpolitiske landskapet. Medlemskapet i Norsk tidsskriftforening holder oss oppdatert på utviklinger i bransjen, sett fra perspektivet til tidsskriftmiljøet, og hjelper oss navigere de ofte innviklede prosessene vi må forholde oss til som litteraturutgivere og -formidlere.

Ut ifra ønsket om å holde liv i tidsskriftene tror jeg det er viktig at foreningen når ut til og inkluderer de mindre og nyere tidsskriftene. For eksempel ser jeg for meg at flere studenttidsskrifter og nyetablerte tidsskrifter gjerne vil være med, men ikke kan prioritere medlemskap på grunn av trange økonomiske rammer. Kanskje burde foreningen senke kontingenten for nye medlemmer, eller i større grad behovsprøve den, for å få med de minste.

Kva er den «beste» unnskyldninga du har fått for ikkje å levere innan fristen?
- Kanskje har jeg ikke vært redaktør lenge nok til å ha fått de helt store unnskyldningene, for jeg har virkelig ingen verdt å gjenfortelle. Når vi inviterer eksterne skribenter, det kan være forfattere eller forelesere, leverer de som regel uten problemer, gitt at de har takket ja til å skrive. Studenter eller de i redaksjonen som ønsker å skrive kan fort bli overambisiøse og plutselig se at tiden ikke strekker til. Vi har en uvane med å lage for korte frister, så det er mest min egen skyld. Det er ikke enkelt å kunne ta seg god tid til å lage et nummer, da vi utgir to i semesteret, og har relativt mye å gjøre i den forbindelse. Dessuten kommer semesterslutt alltid så brått på.